Dikt

Åtte godbiter fra diktåret 2016. Det finnes mange flere. 

Når leste du sist et dikt?

Jeg er på instagram, og følger mange brukere som gir meg dikt, lyrikk, poesi, fine ord og korte tanker når jeg sitter og sveiper gjennom.

Jeg leser dikt for skoleklasser når de kommer innom på biblioteket. Så ofte jeg kan, huker jeg tak i dem og gir dem et lite vers med videre i dagen.

Jeg får kasser med diktsamlinger til biblioteket fra kulturfondets innkjøpsordninger. Jeg rekker ikke å lese alt, men jeg sniker til meg et dikt eller to fra de fleste før de kommer på hylla med årets dikt.

Noen samlinger holder det ikke med bare et dikt fra. De tar tak i meg når jeg får dem i hånda. Noen diktsamlinger har spennende titler. Noen har kjente forfattere. Noen er stilige eller gode å holde i. Noen har jeg hørt om.

Og noen diktsamlinger vil jeg dele. 

Blant annet disse.

Eg er eg er eg er av Ruth Lillegraven. Dikt for barn. Jeg leste et av diktene sammen med en skoleklasse. Om mamma og pappa som maser om morgenen, og  ”eg” som står midt i vinden av mas og skrål og blir kasta ut i dagen. Det traff, en hustrig mørketidsmorgen.  Men de rører ved voksne og, diktene i Eg er eg er eg er.

Ruth Lillegraven skrev også en diktsamling for voksne i 2016. Sigd er nesten en roman forkledt som dikt, spør du meg. Vi blir kjent med Endre, gårdbruker på vestlandet på 1800-tallet. Det er et hardt liv, tett på naturen, utflytting til Amerika. Diktformen er så fin til å snakke om de store tingene, livet, døden og kjærligheten. I Sigd får vi nettopp det. Liv som er levd.

Guri Sørumgård Botheim skriver i Heime mellom istidene om det å flytte hjem. Eller å reise hjem på besøk. For hva er hjemme – der du er født eller der du har flytta til? Eller fra? På Lesja-mål som synger, om slekters gang og å finne sin plass i rekka. Tematisk ikke ulik Sigd, disse to tåler fint å leses sammen.

Øy, øy av Caroline Kaspara Palonen - fra Harstad – er også en historie, fortalt i dikt. Det er ikke mange ord, men vi er på ei øy og vokter et fyr. Kanskje på flukt, kanskje på reise videre, kanskje alene, kanskje i et forhold. Naturen og menneskesinnet finner hverandre på øya.

Døden og andre tiggere av Anne Helene Guddal fikk så aldeles glimrende kritikker i avisene i vinter, at jeg lette fram denne beskjedne boka i dikthylla. Og dette er politikk og tida vi lever i. Hvordan kan vi tåle å se en verden full av lidelse og krig og flukt og idioti? Jeg møtte også kanskje verdens eneste dikt om kommunereformen her. Det hadde jeg ikke venta.

Politisk er også svenske Athena Farrokhzads diktsamling Hvitverk. Vi møter en familie som har innvandret til Sverige. Diktene er ofte replikker fra de forskjellige familiemedlemmene. Det minner om Yahya Hassan. Mindre voldsomme, færre ord, men den samme spenningen – å føle skyld for det som har vært, å ikke passe inn i det som er.

"Moren min lot blekemiddel renne gjennom syntaksen / På den andre siden av skilletegnet ble stavelsene hennes hvitere enn en nordlig vinter //   Hvitverk er et speil. Og skriften er så hvit at den må skrives med sort bakgrunn.  "

Jeg burde gi meg nå. Men jeg klarer ikke velge bort noen. To diktsamlinger til.

Sanne gleder av Lars Saabye Christensen og Stian Hole. Noen har beskyldt Lars Saabye Christensen for å skrive mer om sorgen enn om gleden. Han bestemmer seg for å få regnskapet til å gå i balanse og skrive om alle sine sanne gleder.  Så lar han Stian Hole illustrere dem. Illustrasjonene og gledene gjør hverandre godt. Og boka gjør meg godt. Det er fint å bli minnet på alle hverdagens sanne gleder.

Helt til slutt – den rareste samlinga jeg har kommet over på en stund. Slagord, av Gunnar Berge. Er det tull? Post-ironisk-meta-bullshit? Er det ektefølt orddissekering og tankerekker verdig gamle filosofer? Samfunnskritikk? Poesi? Spoken word og slampoesi? Ikke vet jeg. Det er i alle fall slagord. Og den fikk meg til å tenke på hva vi legger i ord, hva ordene har i seg og hva slags makt vi gir dem, slagordene. Det fikk meg til å tenke på Trump og politikk og alt jeg har lest og kommer til å lese.

Rare Slagord fikk meg til å tenke på hvor fantastisk heldige vi er som har støtteordninger for litteratur som gjør at alle disse geniale og smale og sære og varme diktene blir trykket og sendt ut til alle landets bibliotek. De fortjener mange lesere. Bare kom innom biblioteket og lån. Plukk ei tynn flis tilfeldig ut av hylla. Kanskje du finner noe som vekker en tanke i deg.

Med samiske ballader inn i jula

Jeg vil presentere spennende plata av Kalle Urheim som heter Ruodjo/Sacred breath from the Tundra (2016).

Kalle Urheim er våre lokale musikere og kommer opprinnelig fra Musken i Tysfjord.
Han urfremførte sitt store musikalske prosjekt under Hamsundagene i år.
Utgiveren er plateselskapet Alvvat Records i Tromsø og produsenten er Svein Schulz.  

Kalle er mangesidig artist, både musiker med studier fra Musikkonservatoriet fra Tromsø, og låtskriver, poet, komponist, sanger. Denne plata, som på norsk heter noe som "vindpust", inneholder
tradisjonelle melodier og tekster fra lulesamisk område, i tillegg til Kalle sine egne låter og tolkninger, alle i ny melodisk musikalsk drakt med impulser fra både joik - lulesamisk vuolle - , jazz og rock, som det beskrives i AN sin artikkel.

Veldig imponerende! Produksjonen er gjennomført av profesjonelle musikere og gir en innblikk i salmetradisjonen med lange røtter og åndelig dybde, men samtidig med moderne rytmer i et landskap med mange instrumenter og toner. Kalle Urheim har egen nettside du kan følge med.

Med disse melodier og sanger på samisk kan man godt finne julestemning både til seg selv og til glede til andre. Vi har plata på biblioteket.

Leserstafetten - 1.etappe - Jan Egil Hafstad

Jan Egil Hafstad anbefaler den
spennende og tankevekkende boka
To Søstre.

Leserstafetten på Hamarøy er i gang. Har du lest noe du gjerne vil dele? Da er du kvalifisert for å ta en etappe. 

Første mann ut er en mann som har lest mer enn de fleste. Han er nysgjerrig og kunnskapsrik. Jan Egil Hafstad oppfordret Hamarøy bibliotek til å dele boktips fra våre lesere, og tok utfordringen med å starte Leserstafetten på strak arm.

- Ok, jeg starter med "To søstre" av Åsne Seierstad, sier Jan Egil Hafstad. - Den handler om "den dypt foruroligende politiske vekkelsen som har hjemsøkt Europa og ledet ungdom til den Islamske Staten" (Asle Toje). For meg handler den like mye om en familietragedie. Boka er tjukk, men velskrevet, lettlest, spennende og tankevekkende. Fikk Brageprisen til og med.

Lyst til å lese boka? Her kan du sjekke om vi har To Søstre av Åsne Seierstad inne på biblioteket. Sett deg gjerne på venteliste hvis den er utlånt, eller lån den som ebok ved å laste ned appen eBokBib. Lånernummer og passord får du på biblioteket.

På biblioteket snakker vi hver dag med dere som låner og leser bøker. Dere insisterer på at akkurat denne boka må vi lese og forteller begeistra om spennende plot og dyktige forfattere. Eller dere slenger boka i skranken med et grynt, for makan til tull kan en leite lenge etter! Tilbake deler vi våre egne leseforslag og tips. Og ganske ofte sier vi også at denne boka har en annen låner lest og likt veldig godt - så kanskje den er noe for deg. 

Tusen takk for strålende initiativ og vel gjennomført 1.etappe, Jan Egil. Nå jakter vi på en leser til 2.etappe til Leserstafetten. Det er ikke sikkert denne stafetten blir verken rask eller lang. Men vi kjenner mange lesere som ikke ser mørkt på en utfordring.

Følg med. 

Les ei novelle.

Noveller er noe av det beste jeg vet. På bare noen få minutter får jeg oppleve noe helt spesielt. Ved å lese noen få sider får jeg bli kjent med helt nye mennesker. Jeg får kjenne på følelser som ikke er mine egne, men så er de jo det allikevel.

Les ei novelle. 

I høst har jeg ikke lest så mange romaner. Men jeg har lest mange noveller. Ikke alltid hele novellesamlinger. Men jeg låner novellesamlinger i eBokBib og leser en historie her og der. Litt etter humør, litt etter tid. Så min anbefaling blir - les ei novelle, du og. Her er lista over årets novellesamlinger på Hamarøy bibliotek.

En av de sterkeste leseropplevelsene mine i høst fikk jeg i den første novella av Ida Hegazi Høyer i Historier om trøst. Jenta i historien møter en mann på et utested. Han er egentlig altfor kjekk for henne. Så begynner spillet. Og det er ikke det ”vanlige” spillet jeg hadde forventet. Er hun så naiv, er det han som manipulerer henne eller hun som lar seg bli manipulert? Jeg leste den to ganger. Og fortsatt lurer jeg på hva jeg synes om denne historien. Den gjorde så stort inntrykk at jeg ikke klarte å lese de to neste novellene i boka med en gang.

Marie Aubert har skrevet samlinga Kan jeg bli med deg hjem. Her er det kortere historier, flyktige møter. Novella Hjemme er så sår og vond og fin og alt som ungdomstida kan være. Små glimt tilbake i tid, eller framover i tid.

Neglelakkfjerner blir heller ikke det samme etter denne høsten. For hva hvis den ikke virker? Og neglelakken ikke blir borte? På fire knappe sider gir Gunnhild Øyehaug meg et surrealistisk, klaustrofobisk mareritt i novella "Naglelakk" i samlinga Draumeskrivar. Virkelighet og drøm og den raske eskaleringen av galskap i novella "Mold" henger også i. Det var det her med ”Jeg drømte at jeg var en sommerfugl.” Eller...

Inghill Johansen har skrevet Bungalow. En samling korte tekster. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan skrive noe som denne boka fortjener, noe som gjør at du som leser dette plukker opp boka og lar deg fascinere. Så jeg låner Aftenpostens anmeldelse av den. Ellen Sofie Lauritzen kalte den ”bokvårens overraskelse”, og ”boken for oss som gjør ting halvveis. Som ikke får det helt til, dette livet. Som husker ansikter på russiske kunstløpere, men sliter med å skru fast stolseter eller bruke håndvisp på den rette måten.”

Vil du ha en mindre ordknapp historie? Prøv Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin. Dramatiske skjebner, alkohol og elendighet og arbeid og kjærlighet.  

En novellesamling til må jeg ta med. Erna Osland – Ta 100 steg og få ein venn. 14 korte noveller, alle med navn etter barna de handler om. "Susanna og jenta i spegelen. Bestevenn." blir hengende med meg, om Susanna som snurrer seg så glad foran speilet med ny kjole, og håper noen ser hvor fin hun er. Enkle historier og få ord, men med plass til store følelser.

Markus Torgeby: Løperens hjerte

Svensk Markus Torgeby har skrevet en bok om sitt liv som løper. Som tiåring viste han allerede talent som løper og som tenåring var han en lovende langdistanseløper i Sverige. Trenere på høyt nivå ville satse på han og trene han til Europa-toppen i løping.  Boka forteller hva som fikk han til å avbryte denne banen som 20-åring og hvordan han etter hvert fant sin måte å leve på, i balanse med seg selv og naturen.   

Jeg ville lese denne boka nettopp fordi den forteller ikke bare om løping, men også om å finne sin vei i livet, gjennom nok så tøffe erfaringer, men etter egen vilje og søken. Fordi alt ikke gikk som det først så ut at det ville gå med Markus. Altfor stor press utenfor, forventninger og evig jag etter bedre resultater, alvorlig skade på foten, kronisk syk mor – alt dette fikk han til å tenke på mening med livet og om det var verdt å satse på fremtid som konkurranseløper på heltid. Og hva skulle han gjøre med sine rastløse føtter?

Som 20-åring tar Markus en avgjørelse: han forlater alt og flytter alene inn i skogen for å bo der i en lavvo, både sommer og vinter. Fortellingen er på en måte enkel. Han beskriver med konkrete ord om livet sitt i skogen, med alt den fysiske anstrengelsen, svett, sult og frysingen han må holde ut for å overleve. Han må overvinne sin redsel for mørke i villmarken. Men han oppdager at han trives med dette livet. Han trives med å løpe i skogen, i egen takt og etter eget behov. Han slutter å måle, både på tid og lengde.

Etter hvert blir det flere år i skogen. Markus har hele tiden kontakter med omverden. Korte perioder er han på jobb for å tjene litt penger, han får besøk på lavvoen sin, og av og til deltar han i løpekonkurranser eller driver med egne prosjekter. Han beskriver et spesielt opphold i Tanzania for å bli bedre løper. Han utvikler spiseforstyrrelse, som han også må overvinne.

Fortelling om hans liv blir vist som en dokumentar i svensk tv. Han blir kjendis i Sverige, han får mye positiv oppmerksomhet med sin utrolige anstrengelse,til og med galskap, og vilje for å finne sin egen vei. Han blir ikke som eremitt, han etablerer familie, flytter tilbake til sivilisasjon og livnærer seg nå som frilanser foredragsholder, skribent og trener. Boka er lettlest, gir mye ettertanke og inspirasjon til å finne det enkle og ekte i eget liv.

Tante grusom av David Walliams

Stella er tolv år gammel. En morgen våkner hun opp i sengen sin, og skjønner at noe fryktelig har skjedd. Hun kan ikke bevege kroppen. Hun husker ikke noe. Og så skjer det noe enda frykteligere. Tante Alberta dukker opp og vil ta fra Stella herregården hun er arving til.

Og tante Alberta er en fantastisk grusom tante. Når jeg ikke tror hun kan bli verre, og så blir hun hundre ganger verre. Heldigvis er Stella lur og snar, og på ingen måte villig til å la tante grusom få viljen sin.

Ellers i boka møter vi en bayersk fjellugle av det ikke så hyggelige slaget, et spøkelse av det ikke så grusomme slaget og en butler av det aller mest distré slaget. Og en historie som hopper og spretter og fryder både store og små.

David Walliams har skrevet mange bøker for barn, og sammenlignes ofte med Roald Dahl. Ikke uten grunn. Dette er mitt første møte med Walliams, og vi kommer til å treffes igjen for mer fortellerglede og ekte spenning.

Lån boka som ebok i eBokBib-appen (spør oss gjerne om hjelp), som papirbok eller lydbok.

Tante grusom begynner å få smake sin egen medisin. Skjermdump fra eBokBib.

Hun som kalles en søster av Kaia Linnea Dahle Nyhus

Jeg leser ofte bøker med ungene mine. De er nok som unger flest. Av og til er de bestevenner. Og av og til er de bare unger som må bo i samme hus. Det hender den store vil være med den lille, men kanskje oftere at den lille vil være med den store.

Og det er det denne boka handler om. Eller - det er det denne boka viser. Hvordan det er å være den lille. Det grøsser inni meg når jeg ser verden med den lilles øyne. For mer enn å lese en fortelling om søsken, er dette å se og føle hvordan det er å ha en stor som ikke er så veldig interessert i den lille.

Da vi hadde lest ferdig "Hun som kalles søster", jeg og den store og den lille, satt vi helt stille litt. Så spurte den lille om vi ikke kunne lese den en gang til.

Barnebokkritikk.no har forøvrig skrevet en veldig god omtale av boka. Les den om du vil vite mer. Eller bare les boka. Vi har den på biblioteket. (Om den ikke er utlånt, da. Det kan du sjekke her.)

Ser du døra? Langt der borte? Den er alltid lukket. Det er der hun som kalles søster bor.